Tunikaen trenger vann

- Hva synes du om den nye tunikaen min?

Spørsmålet setter meg ut et øyeblikk. Jeg har akkurat kommet inn, og kona står foran meg med et forventningsfullt uttrykk i fjeset. Jeg ser meg, litt usikkert, rundt i rommet, og vet ikke helt hva jeg skal svare. Så ser jeg den: På stuebordet er det noe som jeg ikke har lagt merke til før.

- Jo, den er veldig fin sier jeg. Ansiktet hennes slapper av, og jeg kan se at svaret var det hun ønsket. Jeg blir veldig fornøyd med meg selv, og fortsetter:
- Men den trenger kanskje litt vann?

Ansiktet hennes endrer seg igjen, og ikke i positiv forstand. Jeg får et fryktelig behov for å rette opp skaden, og legger til at joda-den-er-veldig-fin-og-sånt-men-bladene-henger-kanskje-litt-og-det-blir-kanskje-litt-bedre-med-litt-vann-og-i-det-hele-tatt-føler-jeg-at-noe-er-veldig-veldig-feil-med-alt-jeg-sier-akkurat-nå…

Hun ser veldig strengt på meg, men smiler. Jeg lurer på om jeg rekker å komme meg ut døra og inn i bilen før hun skal si noe, men jeg gjør ikke det.

- Du vet ikke hva en tunika er, du? Spør hun bestemt.

- Klart jeg vet det. Men jeg er ikke helt sikker på hvordan den ser ut, svarer jeg nervøst. Det er så vanskelig å skille den ene blomsten fra den andre.

Hun vet om min manglende evne til å skille ulike planter fra hverandre. Jeg kan kjenne igjen roser og løvetann. Resten er bare «blomster». Så hun vil nok tilgi at jeg egentlig ikke vet hvordan en tunika ser ut, tenker jeg. Jeg synes det ser ut som hun ler, men hun himler med øynene.

Det er ikke før et par år senere, når min eldste datter er rundt to år gammel, at denne delen av vokabularet mitt faller på plass. Da går det plutselig opp for meg at jeg har veldig mye å lære når det gjelder kvinneklær. Det går dessuten opp for meg at jeg har klart meg bra i nesten førti år uten elementære kunnskaper om klær. Og det føles faktisk litt betryggende.


Nå har jeg skjønt at en tunika er en bluse som ønsker å bli en kjole. Jeg vet også at en bolero er mer enn en dans, at pumps ikke er skulderputer og at et anheng ikke er en knagg. Og jeg er sikker på at jeg har masse snadder i vente. Jeg har tre døtre, og det hender seg at jeg legger sammen klær som jeg ikke vet hva er, eller hvordan de brukes. Jeg bretter de fint, og legger dem i hylla til en av dem. Hvem som helst av dem egentlig, og håper at de kan foreta riktig fordeling på egen hånd.  Og det gjør de, men ikke uten å bemerke pappaens utilstrekkelighet.

- Åååååhhhh, nå har sikkert pappa lagt feil igjen, brøles det fra loftet innimellom. Jeg smiler litt for meg selv, og tenker at det tar nok ikke lang tid før de overtar akkurat denne delen av jobben. Jeg burde kanskje tatt rev i seilene, og lært meg det jeg trenger å vite om temaet. Det hadde nok ført til enklere logistikk, og bedre flyt i klesskapet. Men jeg kan ikke. Eller, jeg vil ikke. Det har tatt meg førti år å forstå at jeg ikke kan, og det vil sikkert ta meg førti år å lære det.

Da blir det lettere for sønnen i familien. Å vokse opp med tre søstre, har nok sine klare fordeler. Han kommer til å kunne navnet på klær han aldri skal bruke, på tusjer og stifter til ansiktsbruk og på ulike typer sko. Og når nok blir nok, skal han få krype inn i min enkle verden. Der sorteres klær i få kategorier som underklær, genser, bukse og ytterklær. Skoene er enten finsko, joggesko eller vintersko, og kvinner ses på som vanskelige å forstå eller umulige å forstå. Det er noe forenklet, men det holder lenge. Helt til den dagen en jente står foran ham, og lurer på hva han synes om den nye tunikaen.

(Publisert i Nationen, 17. desember 2014) 

Sånt gjør man bare ikke

BarOslo er et passe populært skjenkested. Som navnet tyder ligger det i Oslo, eller det kan i alle fall gjøre det. Tre dager i uka, hver helg og onsdager dannes det en passe lang, men gemyttlig kø utenfor døra, men alle slipper inn innen rimelig tid. Det koster ikke all verden å komme inn, og ølet har overkommelig pris. På fredager hender det at det spilles levende musikk der. Da er det gjerne et lokalt band som ingen har hørt om, men som spiller helt greie coverlåter, i tillegg til de to låtene de har laget selv. BarOslo er et trivelig sted, med noen stamkunder og en hyggelig dørvakt. BarOslo har en jevn stab med svensker som gjør sitt beste for at folk skal trives. Jentene serverer, tapper øl og vasker bord, mens Patrik håndterer smilende køen utenfor.

Etter hvert tyder ting på at BarOslo blir mer og mer populært. Køen utenfor blir lang og tung, og Patrik har et svare strev med å holde folk fornøyde. Innenfor løper jentene skoene av seg for å rekke alle de tørste og slitne kundene, som maser og forventer et større utvalg enn BarOslo noen gang har hatt. Det blir dårlig plass og dårlig stemning, og levende musikk er ikke lenger nødvendig for å trekke folk. Stamkundene blir det færre av, eller de blir usynlige blant alle andre. Mye tyder på at absolutt ALLE vil til nettopp dette skjenkestedet. Patrik får flere med seg på vaktholdet, jentene blir flere, det hyres inn DJ fra Reykjavik, halvliteren blir mindre og glassene enklere. BarOslo må bygge ut, men det er fortsatt ikke plass til alle.

Siden støy, trengsel, svette og kjefting ikke har negativ virkning på tilstrømmingen av folk, ender det med at BarOslo setter opp prisene. Høy inngangspris, kombinert med astronomisk pris på øl. Prisen overgår alt man har sett tidligere, og folk begynner å protestere.

Man kunne jo tro at noen av kundene ville finne seg andre utesteder, billigere og triveligere. Men nei. De går til politikerne og krever mer rettferdig ølpris. Ingen vil betale 150 kroner for fire desiliter øl lenger, og det blir et politisk ansvar å sørge for økonomiske modeller som kan holde prisene nede. For å finne et annet sted å nyte sin øl, det er selvfølgelig alt for mye forlangt.

Og politikerne blir glade for å bistå. Endelig en sak som kan få de unge til å stemme på dem. Politikerne foreslår makspris på øl, storstilt utbygging av BarOslo, med flere barer, toaletter og utganger. Politikerne foreslår å lage ulike avdelinger, slik at de imøtekommer kundenes ulike behov for uteliv. Politikerne krangler litt om hvem som har de beste løsningene, hvem som var først ute og hvor fort dette kan fikses.

Men ingen tør å nevne at det går an å gå til et annet utested. Det finnes jo fortsatt andre steder med det samme tilbudet, det samme ølet og hyggelig og dyktig betjening. De har fortsatt åpent, og god plass. Der slipper man å stå i kø, albue seg fram til disken, rope for å bli hørt og sloss for å bli sett. Og det er mye billigere.

Men ingen nevner at det går an å gå dit.

Det blir som å be folk om å finne seg billigere leiligheter, studere andre steder i landet, løfte blikket og se seg litt rundt. Og sånt gjør man bare ikke.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 28. oktober 2014)

Spiss blyant

Årets skolestart er over, og den vanlige skolegangen har akkurat begynt. Jeg hadde i år gleden av å følge nok en førsteklassing til hennes aller første skoledag. Og nok en gang stod jeg bakerst i klasserommet, mens jenta mi satt uvanlig stille ved en pult og kikket litt sjenert rundt seg. Da kom jeg til å tenke på første gangen, altså min egen skolestart...

Jentene hadde kjole på seg på den tiden. Ikke alltid, men dersom det var noe spesielt hadde de det. Kjole eller skjørt. Denne dagen var veldig spesiell. Så spesiell at vi guttene hadde brune fløyelsbukser eller terylene med litt sleng. Jeg hadde helt sikkert en brun eller oransje strikkevest utenpå en skjorte med prikker. Jeg var med andre ord, kledd som min farfar. Vi hadde vannkjemmet hår, som var litt for langt og vi var sjenerte og litt redde. Og sikkert veldig spent.

Alle de andre hadde vært på “førskole” på våren. Førskolen var et par dager på skolen, der de fikk møte nye klassevenner og lærere. Jeg hadde ikke vært på sånt. Jeg hadde nettopp flyttet til området, og hadde gått glipp av alle forberedelser. Jeg kjente en jente som skulle begynne i klassen min. Hun het Gro, og jeg hadde truffet henne et par ganger i løpet av sommeren. Jeg syntes hun var verdens søteste jente, og hun bodde heldigvis like i nærheten av meg.

Vi som skulle begynne i første klasse, hadde samlet oss i en enorm skolegård, som bestod av svart asfalt, med tegninger av to fotballbaner. I tillegg hadde de satt opp et klatrestativ i naken stål med kroker, som skapt for å pådra seg kroniske og alvorlige lidelser. Der sto vi altså, nitti skjelvende unger som knuget hver vår mor hardt i hånden. Det var ingen fedre der. Det kom tre lærere ut på trappen og leste opp navnene på de som skulle følge etter dem inn. Etter hvert som mødre og barn bekreftet sin tilstedeværelse forsvant de inn i den flate røde bygningen, og til slutt sto jeg alene tilbake. Sammen med mamma.

Etter noen sekunders betenkning, viste mamma en beslutsomhet og handlekraft som nesten skremte meg litt. Hun slepte meg fort inn i korridoren, hvor hun huket tak i en lærer og fikk satt meg opp på en klasseliste. Læreren ble min klasseforstander, han pekte på en dør, og jeg var plutselig en del av klasse 1A. Jeg fant en ledig plass bak ryggen til Gro. Der mente jeg at det skulle bli trygt å sitte de neste årene.

Læreren vår var snill og blid denne dagen. Han ga oss blyant og viskelær, meldingsbok og blyantspisser. Jeg spisset blyanten veldig godt, og trykket spissen gjennom ullgenseren og inn i ryggen til Gro, bare for å gi et signal om at jeg satt like bak henne, dersom det skulle være noe. Hun reagerte med et vræl, og jeg skjønte at jeg hadde feilberegnet effekten som en sylkvass blyant har på jenterygger. Mødrene bakerst i klasserommet kikket bebreidende på min mor, og hun kikket sjokkert på meg. Jeg kikket på blyanten som hadde behov for en ny runde i blyantspisseren.

Litt etter fikk mødrene beskjed om å forlate rommet. Det var nok like greit, siden de likevel ikke gjorde annet enn å skule på hverandre. Vi lærte hvordan vi skulle rekke opp hånden, og så rakk vi opp hånden resten av timen. Vi ble vist rundt til de viktigste rommene på skolen, og jeg husker at naturfagrommet luktet lik og var fylt med døde dyr. Jeg lurte veldig på hvordan de hadde fått uglen til å sitte stille lenge nok, til å få stoppet den ut. Gymsalen var splitter ny og kolossalt stor, og der måtte vi ha gymsokker, og jentene måtte ha gymnastikkdrakt som var det samme som badedrakt. I friminuttet sa jeg unnskyld til Gro, som egentlig var litt fornøyd med all sympatien og oppmerksomheten hun hadde fått, etter angrepet fra den slemme nabogutten.

Til slutt samlet vi oss på klasserommet hvor vi fikk utdelt hver vår bok, med beskjed om å legge papir på denne til neste dag. Så ventet vi til det ringte ut, og vi fikk lov å gå hjem, til hver vår overspente mor. Jeg gikk hjem sammen med Gro, som fortsatt haltet litt etter episoden med blyanten.

Neste skoledag fikk Gro bytte plass, og jeg havnet fremst i klasserommet. Læreren vår tok ingen unødige sjanser, tydeligvis. Og jeg hadde fått med meg kulepenn hjemmefra. Det var tydelig at første skoledag i 1976 bød på mye læring, for ganske mange.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 24. september 2014)

Det var ikke sånn ment

Det er så mange måter å gjøre ting på, men heldigvis er det mange ting som er ment å gjøres på en bestemt måte. En fotball, for eksempel, skal sparkes, og dersom du glemmer det vil det alltid være noen som minner deg på det. En cola er ment å drikkes, ikke til å vaske seg med, noe man vil forstå dersom man ved en eller annen feiltakelse kommer i skade for å bomme på dette.

Av og til, er det morsomt å gjøre ting, på en åpenbart feil måte. Det er jo derfor vi har fått tv-programmer som «Skal vi danse» og «71 grader Nord – kjendisversjonen». Da stiller vi opp personer uten spesielle kvalifikasjoner, men som vi tror vi kjenner litt, og lar dem gjøre ting de i utgangspunktet ikke er kvalifisert for. Og resultatet blir enten veldig morsomt, eller litt imponerende. Det er kanskje synd at nasjonens interesse for selskapsdans, har økt gjennom å se på folk som ikke behersker det godt.

Så det er alltid en fordel å la ting gjøres slik det var ment å gjøres. Dette har åpenbart gått mange hus forbi. Jeg sliter fortsatt med å tilgi de som for et par tiår siden, absolutt mente at musikalske klassikere måtte tilføres store doser panfløyte. En ting er å høre denne pipeblåsingen i en gågate, eller inne på et kjøpesenter. Det er ille nok, men man tenker at inntektene går til et godt formål. Når panfløytespilleren har kommet seg litt «ovenpå» er håpet at han skal slutte med dette, og kjøpe seg et dyrere instrument. Eventuelt begynne å jobbe i restaurantbransjen.

Litt sånn har jeg det med korpsmusikk også. Korps er supre greier, og det gir en flott opplevelse å høre et godt korps som feier nedover gata, i takt og der de fleste spiller samme låt. Det finnes mye fin korpsmusikk, skrevet for store samlende anledninger, som for eksempel nasjonaldager, invasjoner og hyllester. Korpsmusikken er både majestetisk og jovial, og gjerne litt pompøs. Og det skal den være. Dessuten er det mange håpefulle som får sin første musikalske erfaring gjennom korpsmusikken. Mange gode gitarister har startet med en liten kornett en gang i tiden. Veldig mange trommeslagere startet sin karriere med å øve på trommevirvler, og mange bassister begynte med å spille på en kolossal tuba.

Men det er overraskende få andre som spiller korpsmusikk. Jeg har til gode å høre et godt rockeband spille «Gammel jegermarsj» eller en popversjon av «Brasses to the fore». Og det er egentlig like greit. Jeg synes rockeband er fine greier, selv om enkelte av dem flørter med tøysete indiske strengeleiker, og rare instrumenter fra andre steder og tider. De gjør det for å fylle ut et lydbilde, eller for å gi musikken en egenart på et eller annet vis. Og ofte fungerer det veldig fint. Men ikke alltid.

Så det er nok ikke mangel på kunnskap som har hindret Jimmy Page fra å lage Stairway to Heaven med treblåsere og messingkruseduller. Og dersom Michael Jackson hadde innledet «Bad» med åtte støtende basuner, ville det kanskje ikke tatt av på samme vis som det gjorde. Man skal ikke utelukke at mange gode klassikere, til slutt har endt opp akkurat slik de var tenkt. Og det burde man kanskje i større grad respektere.

Jeg vil derfor oppfordre til eksperimentell edruelighet. Det er sikkert både morsomt og spennende å spille Black Sabbaths «Paranoid» på trompet. Men man bør spørre seg selv: Er det nødvendig? Og strengt tatt burde vel Black Sabbath spurt seg selv også, de siste gangene de fremførte denne. Om det var nødvendig?

(Publisert i Nationen 14. mai 2014)

Sykt friskt barn

Skummelt frisk
«Hjemme med sykt barn» er min diagnose. Det er derfor jeg ikke er på jobb i dag. Barnets diagnose har ikke noe skikkelig navn. Hun spydde i går kveld, og vi aner ikke hvorfor. Vi har hørt at andre, i samme barnehage, også har spydd, så vi kaller sykdommen for «spysjuka». Hvordan sykdommen har oppstått er det heller ingen som kan gi en presis forklaring på. Derfor sier vi at «det er noe som går». Selv om den merkes best når den kommer.

Det er egentlig veldig greit å være hjemme med sykt barn. Man bringer lunken, svart brus og loff til den lille, leser litt høyt, setter på tv og trøster hvis noe er ubehagelig. Ellers kan man benytte tiden til å gjøre noe fornuftig i heimen. Som å ta en liten dupp, oppdatere status på Facebook, spille litt bilspill eller skrive slike ting som dette. Men når den lille, som altså spydde en gang i går kveld, oppfører seg som om hun var helt frisk, blir det noe helt annet. Hun vil selvfølgelig fortsatt ha brus og kjeks, men ikke den typen jeg har i huset. Hun vil helst leke med dukkene som vi ikke har, og hun vil se på en film som ingen finner. Og alt dette skal skje på en gang. Dessuten vil hun ut å leke, og lurer på om ikke søsknene er ferdige på skolen og barnehagen snart. Og ennå er ikke klokka ni.

Etter mye mas og misnøye, fra meg, ender jeg opp på gulvet. Der leker vi sammen, hun og jeg, og jeg lar henne bestemme det meste. Jeg gjør det selvfølgelig ikke med glede, for jeg har så mye annet jeg vil gjøre. Men siden det er mye verre å høre på masingen og misnøyen hun ellers lirer av seg, lar jeg det stå til. Vi leker med dukker, lego, sminkedokke og ballonger et par timer. Jeg hjelper henne å bygge et sminkebord som passer helt perfekt i dukkehuset, og hun løper opp på loftet for å finne en bitte liten hårføner som skal ligge på sminkebordet. Når hun kommer tilbake har hun byttet. Både klær og personlighet. Hun har blitt en liten prinsesse, og skal se prinsessefilm på tv. Hun ser film og gomler kjeks i noen minutter, før hun på nytt spør om søsknene kommer hjem snart. Jeg svarer at de kommer «snart», og håper det er sant.

Etterpå rydder jeg sammen med henne, og er litt sur for at jeg ikke får fullført det sjakkpartiet jeg har gående på pc’-en. Vi sorterer dukker fra lego og putter alt i riktig kasse. Så må hun gå på plass med kassene, og jeg skryter av hvor flink hun er. Jeg registrerer at sola skinner inn på stua, at det fortsatt ikke finnes antydning til snø ute og at jeg har en superfrisk unge hjemme sammen med meg. Så blir jeg fylt med skam over det labre humøret mitt. Å være hjemme med et friskt barn, er en velsignelse som man i mye større grad burde kunne sette pris på. Det finnes sikkert mange som ville byttet plass med meg, uten betenkning.

Problemet er bare at «sykt barn» helst skal behandles som sykt barn. Selv om barnet er friskt. Vi kan ikke gå ut og leke, dra til butikken, kose oss på kafé og gjøre slike sosiale uteting. I min egen barndom lærte jeg at dersom man er borte fra plikten, altså barnehage, skole eller jobb, så skulle man holde seg hjemme og ha det ganske fælt, til man ble frisk igjen. Og dette praktiserer jeg fortsatt.

Derfor må man, sånn på tampen av dagen, kunne konkludere med at små unger ofte får rett. Hadde det ikke vært for henne, og hennes behov for å ha det litt gøy, så hadde ikke dette blitt en koselig dag i det hele tatt. Selv om jeg er en prinsippfast herre, må jeg justere meg litt overfor en prinsippfast prinsesse. For uten henne ville jeg gått glipp av en hyggelig innedag også.

(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 10. februar 2014.) 

Kvinnesaker i mannelommer

Kvinner mister ting. De er ikke dårlige mennesker for det, det vil jeg bare ha sagt. Kvinner er stort sett minst like bra som menn, og ofte bedre. Men de mister ting. Eller for å være mer presis: De legger fra seg ting, og glemmer at de har lagt fra seg ting. Det mest åpenbare er selvfølgelig mobiltelefonen, pengebok eller pung og nøklene til jobben. Jeg tror jeg har til gode å se en kvinne som vet nøyaktig hvor alt dette er, på en gang.

Dette til tross for at de ved enhver anledning sleper på en veske, enten stor som en hockeybag eller en som så vidt rommer de tre nevnte gjenstander. I vesken har de en hel verden av merkelige ting, som sikkert kan komme til nytte en gang. Noen har til og med mobilen i denne vesken. De mister den aldri, men klarer heller aldri å finne den før den har sluttet å ringe.

Noen har egen jobbveske, eller en sekk, hvor de alltid har nøklene. Disse mister aldri nøklene sine. Det gjelder bare å ikke komme først på jobb, og aldri gå sist. Skulle hun plutselig få bruk for nøklene, så blir de borte. De ligger sannsynligvis på et bord i nærheten av en dør, eller i et kjøleskap. Men borte er de, uansett.

Når det gjelder pengeboken, eller pengepungen, er den stort sett alltid til stede, uten at det kan forklares. Den kan være borte så lenge man husker, men når noe skal betales, befinner den seg på underlig vis, i nærheten. Hvor den er i mellomtiden er det ingen som vet.

Grunnen til denne merkverdigheten ligger ikke hos kvinnen selv. Når kvinner klarer å huske bursdagene til hele slekta, vennene og ungenes venner og i tillegg vet hvilken dato neste års påskeferie begynner, så skjønner man at det ikke mangler hverken ordenssans, hukommelse eller system.

Det som mangler er lommer!

Jeg er riktignok godt under middels interessert i klær, men har nok aldri hatt hverken bukser eller jakker uten lommer. Faktisk er antall lommer et ikke ubetydelig kriterium, når jeg skal velge klær til meg selv. Buksen jeg har på meg nå har åtte lommer, noe som er akkurat passe. Dersom en klesdesigner hadde laget en herrebukse, eller jakke uten lommer, ville vedkommende blitt kokt i olje og gjort grundig til latter blant sine kolleger. I den rekkefølgen. Men når samme person designer klær for kvinner, blir altså lommer utelatt. Jeg vil ikke en gang prøve å forstå hvorfor. Jeg har forståelse for at lommer kan være upraktisk på en bikini eller et skjerf, men ellers…

Så min oppfordring til alle som er involvert i fremstilling av klær: Lag lommer på kvinneklær! Ikke bare sånn søm som ser ut som lommer. Lag lommer som man kan putte noe oppi!

Om ikke annet, så for min skyld. For hvem er det som må stille opp? Alt det hun kunne hatt i sine lommer, flyttes over til mine. Så må jeg dilte etter henne som en sherpa, nedlesset i ting som hun kanskje kan få bruk for. Jeg må låse og åpne alle dører, og jeg må ringe mobilen hennes, slik at hun kan finne sin. Det er stort sett det jeg bruker min mobil til.

Men jeg holder ikke håndvesken hennes. Der går grensen. Jeg har blitt overtalt ved et par anledninger, men etter å ha prøvd å stappe den ned i jakkelomma, har hun innsett at jeg har begrenset kapasitet på lommefronten. Selv med åtte lommer.

(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 28. januar 2014.) 

God flyt for gretne gubber

Det er morsomt med små barn. Og ekstra morsomt blir det med små barn som oppfører seg voksent, eller sier voksne ting som ligger langt utenfor deres forstand. Når små barn sier at «Julenissen er Guds sønn» eller at «Du skal herde din farmor så hun kommer til himmelen», blir vi voksne så glade at vi skriver bøker om det og siterer dem i brylluper og andre festlige sammenstimlinger.

Vi blir også veldig begeistret over litt større barn som er veldig flinke, forutsatt at de ikke selv forstår hvor flinke de er. Vi liker barn med talefeil som gjenkjenner alle biler i verden, eller barn som slår voksne i sjakk.

Så vokser de opp, og de fleste blir helt vanlige voksne, med vanlige jobber. Av og til sier de noe morsomt, eller helt feil, men ingen skriver det ned for å gi det ut i bokform. Det er rett og slett for vanlig at voksne oppfører seg som voksne. På samme måte som barn som oppfører seg som barn, eller eldre som oppfører seg som eldre. Det er fryktelig kjedelig. De kjøper frossen pizza og klager på været, spiser matpakke i lunsjen og synes mørketida er litt for lang. Ingenting å skrive hjem om.

Men om du skulle være en sånn, så skal du vite at du vil kunne få mulighet senere. Det er nemlig like morsomt med gamle folk. Ikke sånne vanlige gamle folk, som kjører sakte og midt i veien, teller småpenger i kassa på Rimi eller betaler regninger med brevgiro. Det er ikke morsomt i det hele tatt. Men gamle folk som oppfører seg som barn er morsomt. Gamle folk som skjeller ut voksne folk, ikke bryr seg om loven og banner kjempemasse synes vi er kjempekoselig.

Så om du skulle være en sånn en, som gikk glipp av berømmelse som barn, så kan du for eksempel nekte å bruke refleks den dagen det blir påbudt. Du risikerer selvsagt å bli påkjørt, med de konsekvenser dette har, både for deg og den som kjører. Men er du heldig kan du bli stoppet av politiet, med beskjed om at du må bruke refleks, eller betale en liten bot. Og da kan du få mulighet til å skjelle dem ut, kalle dem ting som ikke kan trykkes i media, og si at du faen ikke vil bruke refleks. Du kan si at du vokste opp ved veikanten og brukte faen ikke en forbanna refleksbrikke som hang og slang, og at du ikke ble drept en eneste gang da du vokste opp, sjøl om du gikk over veien for å kjøpe øl og tobakk hver dag fra du var fire år gammel.
Avslutt gjerne med at du betaler faen ikke noen bot for å ikke bruke en forbanna reflæksjævel.

Og skulle det være en journalist i nærheten, har du nå skaffet deg berømmelse for lang tid framover. Du vil bli hele nasjonens tøffing, som står mot makta, og alle vil riste på hodet over myndighetene som bruker ressurser på en sånn gammel krok som deg. Det vil opprettes støttegrupper på Facebook, som utnevner deg til nasjonaloffer og gammelraring og folk vil sende deg både penger og refleksbrikker i sympati.

Men husk en ting: Du må være skikkelig gammel før dette fungerer. Dersom du bare er litt gammel vil folk flest forvente at du skal være ansvarlig, høflig og fornuftig. Mange vil gå så langt som å forvente at du skal oppføre deg som en voksen, selv om du har blitt gammel. De vil forvente at selv om du ikke bryr deg om din egen sikkerhet, så skal du bry deg om andre trafikanter, om lover og regler, og ikke minst det faktum at du skal være et forbilde for barn og barnebarn. Noen vil forvente dette selv om du blir veldig gammel. Med mindre du bor i Nord-Norge da.

(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 13. januar 2014.) 

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...