Det var ikke sånn ment

Det er så mange måter å gjøre ting på, men heldigvis er det mange ting som er ment å gjøres på en bestemt måte. En fotball, for eksempel, skal sparkes, og dersom du glemmer det vil det alltid være noen som minner deg på det. En cola er ment å drikkes, ikke til å vaske seg med, noe man vil forstå dersom man ved en eller annen feiltakelse kommer i skade for å bomme på dette.

Av og til, er det morsomt å gjøre ting, på en åpenbart feil måte. Det er jo derfor vi har fått tv-programmer som «Skal vi danse» og «71 grader Nord – kjendisversjonen». Da stiller vi opp personer uten spesielle kvalifikasjoner, men som vi tror vi kjenner litt, og lar dem gjøre ting de i utgangspunktet ikke er kvalifisert for. Og resultatet blir enten veldig morsomt, eller litt imponerende. Det er kanskje synd at nasjonens interesse for selskapsdans, har økt gjennom å se på folk som ikke behersker det godt.

Så det er alltid en fordel å la ting gjøres slik det var ment å gjøres. Dette har åpenbart gått mange hus forbi. Jeg sliter fortsatt med å tilgi de som for et par tiår siden, absolutt mente at musikalske klassikere måtte tilføres store doser panfløyte. En ting er å høre denne pipeblåsingen i en gågate, eller inne på et kjøpesenter. Det er ille nok, men man tenker at inntektene går til et godt formål. Når panfløytespilleren har kommet seg litt «ovenpå» er håpet at han skal slutte med dette, og kjøpe seg et dyrere instrument. Eventuelt begynne å jobbe i restaurantbransjen.

Litt sånn har jeg det med korpsmusikk også. Korps er supre greier, og det gir en flott opplevelse å høre et godt korps som feier nedover gata, i takt og der de fleste spiller samme låt. Det finnes mye fin korpsmusikk, skrevet for store samlende anledninger, som for eksempel nasjonaldager, invasjoner og hyllester. Korpsmusikken er både majestetisk og jovial, og gjerne litt pompøs. Og det skal den være. Dessuten er det mange håpefulle som får sin første musikalske erfaring gjennom korpsmusikken. Mange gode gitarister har startet med en liten kornett en gang i tiden. Veldig mange trommeslagere startet sin karriere med å øve på trommevirvler, og mange bassister begynte med å spille på en kolossal tuba.

Men det er overraskende få andre som spiller korpsmusikk. Jeg har til gode å høre et godt rockeband spille «Gammel jegermarsj» eller en popversjon av «Brasses to the fore». Og det er egentlig like greit. Jeg synes rockeband er fine greier, selv om enkelte av dem flørter med tøysete indiske strengeleiker, og rare instrumenter fra andre steder og tider. De gjør det for å fylle ut et lydbilde, eller for å gi musikken en egenart på et eller annet vis. Og ofte fungerer det veldig fint. Men ikke alltid.

Så det er nok ikke mangel på kunnskap som har hindret Jimmy Page fra å lage Stairway to Heaven med treblåsere og messingkruseduller. Og dersom Michael Jackson hadde innledet «Bad» med åtte støtende basuner, ville det kanskje ikke tatt av på samme vis som det gjorde. Man skal ikke utelukke at mange gode klassikere, til slutt har endt opp akkurat slik de var tenkt. Og det burde man kanskje i større grad respektere.

Jeg vil derfor oppfordre til eksperimentell edruelighet. Det er sikkert både morsomt og spennende å spille Black Sabbaths «Paranoid» på trompet. Men man bør spørre seg selv: Er det nødvendig? Og strengt tatt burde vel Black Sabbath spurt seg selv også, de siste gangene de fremførte denne. Om det var nødvendig?

(Publisert i Nationen 14. mai 2014)

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...